Husn al-Dhann
Hentet fra bladet "Salam" Høst 2007
”Å tenke det beste om andre” på arabisk kalles husn al-dhann. Selve temaet er stort, og absolutt noe som angår oss uansett hvilke forhold vi befinner oss i. Islam, som er en komplett levemåte, forteller oss hvordan vi skal forholde oss i ulike situasjoner, og Husn al-Dhann er et stort aspekt ved dette. Se for deg en situasjon hvor du overhører noen snakke om en du kjenner, og alt du får med deg fra samtalen er navnet til vedkommende og et negativt ord. Hvordan stiller du deg til dette? Det vanligste blant oss mennesker er slik at vi begynner å mistenke, tvile, og enda verre, baktale, selv om vi som oftest ikke har fått med oss noen sammenheng. Hvor ofte er det ikke slik at vi prøver å fange opp en samtale når vi hører noen prate, og bygger opp våre meninger på det grunnlaget, og enda verre, bygger opp fordommer?
Profeten (fred være med ham) har sagt: ”Se opp for mistanke, for mistanke er den verste av falske fortellinger; og ikke let etter andres feil og ikke spioner, og ikke forlat hverandre, og ikke hat hverandre; og Allahs tjenere, vær brødre!” [Sahih Muslim 6214]
Når vi er omgitt med venner og bekjente, utvikler ofte samtaler seg til å diskutere en som ikke er tilstede, og det har fort for å utvikle seg til baksnakking. ”Ve over hver ivrig baktaler.” [104:1] Det er et arabisk ordtak som sier ”den som taler om andre til deg, taler om deg til andre”. Er det en person som liker å snakke mye, så er det ofte slik at personen vil dikte opp noe eget, kun for å ha noe å uttale seg om. Det beste vi kan gjøre er å unngå tom prat, prat som er meningsløs, som ikke angår oss, og som vi ikke vet helheten om. ”De troende går det godt, som er ydmyke i sine bønner, som vender seg bort fra tom prat” [23:1-3] Klarer man å forby det gale med visdom i en slik situasjon, er det det beste. Ellers kan man forsøke å endre samtaleemne. Den som hører på baksnakking har like mye del i det, som den som baksnakker. Derfor bør man vurdere å kutte sitt forhold til de som baksnakker dersom dette ikke lar seg endre på noen måte. Men det skal selvsagt også gjøres uten å såre noen.
De situasjonene det er lov å snakke om en som ikke er tilstede er:
- Når noen har vært urettferdig mot deg og du skal forklare saken for en megler.
- Når du oppsøker hjelp hos noen for å forandre på det vedkommende gjør feil. Hvis din - intensjon ikke er å forandre på/rette på feilen, så er det ikke tillatt.
- Når du spør etter en fatwa. ”Min søster, bror, etc har gjort det og det. Hva kan jeg gjøre?”
- Advarsel. Når du ønsker å advare noen fra en som for eksempel er svindler, eller om noen har en potensiell ektefelle i tankene.
(Detaljert utleding om baktaling er å lese i Salam, nr 3, skrevet av Refiz Duro)
”Den som tror på Allah og dommedagen bør tale (noe) godt, ellers bør han tie (…)” [Sahih al-Bukhari 8/482]. Hvis man i det hele tatt har litt tvil om det man uttaler seg om, bør en la det være; slik imam Shafi’i (ra) uttrykte det: «Når man ønsker å snakke, må man først tenke etter. Og hvis det er klar fordel ved å snakke, snakker man. Men hvis man tviler, forblir man stille til fordelen blir åpenbar.» [Sheikh Nuh Keller, Reliance of the Traveller]
Husn al-dhann innebærer ikke at en er naiv, men kun at en er positiv. Et positivt syn på ting hjelper oss å ha et klarere blikk på hva som foregår rundt omkring i samfunnet. Det hjelper oss med å være fordomsfrie, og å føre dialoger hvor hensikten er å avklare noe med ikke-muslimer. Tenker man at personen spør fordi vedkommende ikke vet, er det lettere å svare med åpent sinn, enn om man allerede fra første stund tror at personen prøver å angripe en.
Det er klart fra hadith at mistanke er noe av det verste man kan ha, likevel er det noe som er veldig utbredt blant oss. Om vi mistenker noen er det best at vi finner ut av mistanken så fort som mulig. Hvis tvilen er begrunnet, så skal man faktisk handle deretter, og ikke dvele ved tanken. Hvis vi ser noen gjøre noe galt bør vi ta det opp med vedkommende istedenfor å ta opp hans/hennes feil med andre. Ellers kan det fort føre til at vi kanskje ender opp med å si noe feil, og enda verre: at vi skaper et rykte om personen. Vi bør gå ut ifra at vedkommende ikke vet selv at han/hun gjør feil, men om det ikke hjelper å si ifra, bør vi informere andre hvis feilen går utover dem. Et eksempel på en slik situasjon kan være at en butikkeier ikke visste at slakteriet han bestilte kjøtt fra ikke slaktet halal. Da han fikk vite om det, nektet han å gjøre noe for å endre situasjonen. Da blir vår plikt å informere dem det går utover, nemlig de kundene som uvitende kjøper kjøttet som er haram. Vi skal ikke drive misjonering, men kun informere, og videre er det opp til hver enkelt hva de ønsker å gjøre etter å ha fått kunnskap. Utover dette er det ikke noe behov for å avsløre andres synder og feil hvis det ikke er en av de fire situasjonene nevnt over. Det er slik som Profeten (saws) sa: «Den av Allahs tjenere som skjuler andres feil på denne jorda, vil Allah skjule feilene for på Dommedag.» [Sahih Muslim 6267]
Hvis en har problemer med at man mistenker noen, bør man ta seg tid til å reflektere over en selv, og spørre seg selv hvem en bør fokusere på. Egentlig bør vi til og med gjøre det til en vane å ta oss litt tid før vi legger oss, og reflektere over oss selv, og be om tilgivelse for oss selv og andre muslimer. Når man mistenker noen, bør man øke sin bekymring og respekt for vedkommende, slik at Satan ikke lenger ønsker å hviske slike ting til oss lenger, slik imam al-Ghazali skrev i Ihya ’ulum al-Din.
Vår tunge er absolutt noe vi må ha kontroll over, så vel som vårt hjerte. Skal man forandre på noe, bør man starte med seg selv. Mu’adh ibn Jabal (ra) spurte en gang Allahs profet (saw) om vi skal bli stilt til ansvar for det vi sier. Profeten (saw) spurte ham et spørsmål tilbake: ”Er det noe annet som får folk til å bli kastet på ansiktet”, eller kanskje han sa: ”på nesa i Ilden enn det som tungene deres har høstet?” [Sunan al-Tirmidhi]
Fest deg ikke ved ting du ikke har kjennskap til. Øret, øyet og hjertet – disse skal det sannelig bli spurt om. [17:36]